Med rett til å drepe

Eugene Ejike Obiora døde under pågripelse. Momodou Sanneh er redd det blir ham neste gang. Les Klassekampens gjennomgang av Obiora-saken.

Det var samme dag som sønnen fylte tolv år. Torsdag den 7. september oppsøker høvdingsønnen fra Nigeria Eugene Ejike Obiora Østbyen offentlige sosialkontor i Trondheim for å be om sosialhjelp. Han henger etter med studiene, helsa er dårlig og økonomien trang. Hjemme i den spartanske leiligheten står det et tomt kjøleskap. Forrige gang han oppsøkte sosialkontoret, hadde han fått avslag på søknaden om sosialhjelp, men han hadde bedt om et nytt møte. Kanskje anken hadde gått igjennom? Kanskje han kunne sende noe ekstra til sønnen i Oslo?
Møtet med de to saksbehandlerne blir holdt i et stille rom bakerst i publikumsområdet. Da Eugene forstår at han ikke vil få hjelp, blir han sint. Han tar opp mobiltelefonen sin og begynner å ta bilder av saksbehandlerne. Dette opplever de som truende og de varsler skranken om å kontakte «vakta», altså politiet.

Carlos Cortes reagerer på at det står en politibil parkert utenfor Østbyen servicekontor da han ankommer kontoret litt før klokka 14. Inne i det åpne landskapet ser han Eugene prate med to politimenn og en kvinnelig saksbehandler. De snakker rolig. Carlos trekker kølapp. Det blir fort hans tur og han går bort til en av skrankene i det åpne lokalet. Eugene er utenfor Carlos' synsfeltet. Men så plutselig hører han roping, han snur seg og da ligger Eugene på gulvet med de to politimennene over seg. Politiet har pågrepet han, fordi han har nektet å forlate kontoret.

Forklaringer fra politi og 39 vitner viser følgende handlingsforløp: Den ene politimannen prøver å få tak i Eugenes venstre hånd, men Eugene slår fra seg. Da tar politimannen halsgrep på Eugene bakfra og blir hengende over Eugenes rygg, slik at de begge går i bakken. De to politimennene setter håndjern på norsk-nigerianeren og sleper ham ut mens han roper «Are you fucking trying to kill me?!».

David Nicholas Frankson Næss får med seg opptrinnet idet han går inn døra til servicekontoret. Han har tenkt seg opp trappa til Radio1, som holder til i andreetasjen. I stedet går han bort til glassveggen som vender ut mot trappeavsatsen utenfor, hvor politiet igjen legger Obiora i bakken. David forteller at en tredje politimann kommer ut fra bilen som står parkert og setter kneet sitt i ryggen på afrikaneren. Han blir liggende i mageleie med tre politifolk over seg. To av dem bruker håndleddsbend og all sin kroppstyngde over ryggen på Eugene. Beina hans spreller og den tredje politimannen legger dem i lås. Da slutter de å sprelle. Eugene blir livløs. David anslår tiden fra de legger ham i bakken utenfor til han blir livløs til å være cirka fem minutter.

Det stemmer ganske bra med politiradioens lydlogg, som er referert i Spesialenhetens rapport. Man hører at den tredje politimannen, han som satte kneet i Eugenes rygg, ankommer trappeavsatsen 14:05, og 14:12 melder han fra om at det er behov for ambulanse. Etterpå gir de kontrabeskjed om at det går raskere om de selv frakter afrikaneren til sykehuset på egen hånd. Ingen av politifolkene gir Eugene førstehjelp.

- Politiet ble paniske og ropte at de trengte sykebil. Etterpå slepte de ham ned trappa og la ham i bilen. Håndjernet var fortsatt på. Jeg tenkte at jeg burde ha hjulpet ham, forteller David.

Carlos sliter med dårlig samvittighet for at han ikke grep inn.

- Jeg ble helt satt ut. Jeg husker at jeg sa til damen som sto ved siden av meg: Den mannen er død.

- Da han ble drept, trodde alle det var meg.

Momodou Sanneh ser ut av vinduet. Fra den lille rekkehusleiligheten kan vi skimte Lerkendal stadion. Det er skumring.

- Det gikk et søkk i meg da jeg fikk vite det. Jeg ble så redd at jeg nesten ikke klarte å puste. Jeg måtte sykemelde meg i tre dager før jeg torde å møte verden igjen, forteller Momodou.

Vi har sittet her siden han kom hjem fra jobb for snart fire timer siden. Vi har spist kveldsmat med kona Gunhild og sønnene Mickal (9 1/2) og Ibo (5 1/2). De har brukt alle mulige triks for å få være oppe litt til. Den lille stunden fra pappa kommer hjem til de skal legge seg, er dyrebar. Men pappa har tatt tida.

- Nå er det bare to minutter igjen. Dere skal få lov til å drikke te i senga og høre på musikk.

- Hæ?

Det er ikke hver dag det kommer journalister på besøk, så her brukes alle triks for å få ungene unna. Gunhild og Momodou vil ikke at de skal høre hvilke ydmykelser politiet har utsatt faren deres for de 15 årene han har bodd i Trondheim. Momodou har ikke lett for å fatte seg i korthet. Han beskriver flere episoder, ned til hver minst detalj. Rundt 40 av de mer enn 100 gangene han har blitt stoppet av politiet, har politiet brukt fysisk makt. Ved to anledninger har de brukt halsgrep. Én gang han var på politistasjonen, opplevde han at den ene politimannen forsikret seg om at overvåkingskameraene var slått av før de begynte å sparke og slå ham.

- Det virker som om de liker å slåss.

Momodou anslår at han i halvparten av episodene hvor han har havnet på glattcelle, også har blitt strippet naken og undersøkt i endetarmen for narkotika.

- Det er sånne unge politikvinner som gjør det.

Han ser ut av vinduet og banner lavt.

- Hadde jeg enda gjort noe galt. Men jeg driver ikke med narkotika. Jeg er ingen kjeltring. Hvorfor slutter de ikke å plage meg?

Sist gang Momodou ble utsatt for politivold var i april for ett år siden. Han skulle med ferja fra Flakk til Rørvik da en politibil parkerte på skrå foran bilen hans på ferjekaia. Momodou går ut av bilen og spør hvorfor de har parkert slik. Politiet vil ikke svare, men ber ham fjerne seg. Da Momodou ikke vil adlyde ordre, dytter de ham så han faller over bilen sin og slår seg i venstre skulder. Vel ombord i ferja gjentar konfrontasjonen seg. Momodou blir henvist av ferjepersonalet til å parkere bak politibilen. En av politibetjentene åpner bakdøra på politibilen så mye at den skraper opp panseret på Momodous bil. Dette gjør han to ganger, selv om Momodou kommenterer det etter første gang. Momodou ber om å få oppgitt tjenestenummer, som ikke er synlig, fordi de er kledd i spesialutstyr. De nekter å oppgi nummeret. I stedet kommer de med drapstrusler: «Du er ferdig. Vi skal drepe deg.»

- Jeg ringte Dagbladet og NRK for å fortelle om truslene, men de grep ikke fatt i det. I ettertid har jeg stilt meg spørsmålet om Obiora-saken kunne vært annerledes om denne historien hadde kommet ut og blitt debattert.

Momodou fortalte også om drapstruslene i den gambiske foreningen i september i fjor. Tre dager etterpå kom nyheten om at en afrikaner hadde dødd under en pågripelse i Trondheim.

- Telefonen min sto ikke stille. Alle trodde det var meg, forteller Momodou.Lever på grensen Hver gang Momodou har opplevd å bli slått av politiet, har han bedt om å få anmelde det. Alle gangene har han blitt nektet. Bortsett fra episoden på Flakk med drapstruslene. Da var han så redd at han truet med å ta livet sitt og ta med seg de andre i døden. Utbruddet må ha skremt betjentene, for da ble han hjulpet med å klage hendelsen inn for Spesialenheten for politisaker.

Momodou føler selv at han ikke har noen rettssikkerhet. På gatekjøkkenet han driver, har han av og til blitt plaget av en ungdomsgjeng. En gang ringte han politiet. Da han presenterte seg, sa de: «Det er du som er problemet!»

Slikt skremmer vannet av ham. Nå vil han kvitte seg med gatekjøkkendriften og heller starte et importfirma i leiligheten, slik at han slipper å være så mye ute blant folk.

- Jeg har levd på grensen så lenge nå. Jeg får ikke sove om natta. Jeg har bedt fastlegen min sende meg til psykolog. Jeg er redd for hva jeg kan finne på, sier Momodou.

- Jeg skulle ønske guttene våre hadde fått blitt kjent med den glade, optimistiske mannen jeg en gang møtte. Vi ønsker ham tilbake, sier Gunhild.

Da blir det for mye for Momodou. Tårene renner nedover kinnet hans. Han reiser seg og sukker. Går ut på kjøkkenet for å tørke dem bort.Som brødre Momodou kjente ikke Eugene, men han husker ham fra da han studerte juss og informatikk på NTNU. Eugene var på samfunnsvitenskapelig fakultet. Han pleide å gå rundt i gangene med en liten sekk på ryggen. Ikke så lenge før han døde, så Momodou Eugene i Midtbyen. Han trillet på en sykkel og samlet flasker i en pose. Eugene etterlot seg en tom konto, en spartansk innredet leilighet og en uferdig masteroppgave.

- Det var uaktuelt for ham å dra tilbake til Nigeria uten en ordentlig utdanning, sier Per Hallvard Eliassen.

Han var den første Eugene ble kjent med da han kom til Norge i 1987. I dag har han en departementsjobb i Oslo. Vi treffer ham på Opera Hotell hvor han er på en konferanse. Han er stilig antrukket i dress.

- Eugene og jeg levde som brødre det første året.

Per Hallvard forteller at han som 20-åring dro til Nigeria i regi av utvekslingsprogrammet International Christian Youth Exchange. Året etter ville familien ta imot en nigerianer. Det ble den åtte år eldre Eugene.

- Vi var begge for gamle til å bo hjemme, sier Per Hallvard og ler.

- Jeg hadde vært ett år i militæret og ett år i Nigeria, så det var litt rart å fortsette å bo hjemme hos mor og far. Men Eugene og jeg holdt sammen. Vi gikk mye på ski. Han lærte seg tidlig å gå på ski. Av og til var vi i Kristelig Studentforbund og i Nordstrand kirke. Og så var vi på en del fester sammen. Han var en veldig omgjengelig og lun type. Latteren satt løst, og han hadde sjarmerende smil.

Per Hallvard forteller at Eugene var fast bestemt på å bli i Norge for å ta utdanning. Som eldste sønn av en høvding og familiens store stolthet var det knyttet mye håp og forventninger til hva norgesoppholdet kunne bidra med for lokalsamfunnet hjemme i landsbyen sørøst i Nigeria. Han begynte på norskopplæring med en gang, og lærte seg språket fort. Det var viktig for ham å få jobb slik at han kunne sende penger hjem. Den første jobben hans var som ekstrahjelp på et sykehjem. Der traff han Ewa, en polsk lege. De giftet seg i 1992. Per Hallvard var forlover. Senere flyttet de til Trondheim hvor Eugene fortsatte studiene. De var gift i ni år før de separerte seg. Hun flyttet tilbake til Oslo med sønnen.Broren i sjokk Bortsett fra familien Eliassen, ekskona, sønnen og noen av vennene fra tida med International Christian Youth Exchange, var det stort sett representanter for organisasjoner som møtte opp i Eugenes bisettelse. Fra Nigeria kom lillebroren Collins Longinus Obiora. Han hadde Eugene ringt ukentlig. «Han fortalte alltid hvor godt han hadde det i Norge,» sa Collins til Dagbladet.

Eugene hadde vært mer som en far enn en bror for den 16 år yngre Collins. Da familien fikk telefonen med dødsbudskapet fra den norske ambassaden i Nigeria to uker etter Eugenes død, fikk de ikke vite noe om omstendighetene rundt dødsfallet. Derfor ble trondheimsbesøket et sjokk for Collins.

- Han fikk sjokk på sjokk. Først sjokket over brorens død, så sjokket over hvordan han døde, og så sjokket over at han levde på et eksistensminimum. Familien trodde han var rik, og hadde nok håpet at Eugene skulle komme hjem med mye penger, forteller Per Hallvard.

Før Collins reiste tilbake til Nigeria, sa han til Dagblad-journalist Ane Rokstad Stokholm at han gruet seg til å fortelle foreldrene hva som hadde skjedd med broren. De var syke og han ville skjerme dem.

- Jeg vet ikke hvor relevant det er for saken din, men jeg fikk denne tekstmeldingen fra Collins, sier Stokholm og taster den fram på mobilskjermen sin: «I want to inform you that my father died due to the shock of Eugene's death. He died the 25th of December.»En kjærlighetshistorie Gunhild beskriver Momodou som en «kranglefant». Han gir seg ikke når han vet at han har rett. Men det var jo også evnen til å stå opp for det han tror på som gjorde at hun ble glad i ham.

- Det er jo egentlig den kjærlighetshistorien, sier Gunhild.

Momodou har kommet tilbake fra kjøkkenet, og Gunhild drar ham bort til seg og holder ham rundt livet.

- Vi traff hverandre her i Trondheim. Momodou gikk på folkehøgskole i Nord-Trøndelag og var på besøk i byen hos broren sin som bodde her. Det var kjærlighet ved første blikk. Bare noen måneder seinere reiste vi til Gambia og giftet oss. Vi var hemmelig gift i tre år før jeg torde å fortelle det til familien min.

Gunhild ler og så blir hun alvorlig.

- Det ble ikke helt som forventet. Hadde vi visst at det skulle bli så tøft for en norsk-afrikansk familie i Trondheim, så hadde vi flyttet til Oslo eller England med en gang. I stedet satset vi på å ta utdanning og stifte familie her. Jeg har hele veien vært hovedforsørger. Momodou har bare fått dårlig betalte jobber han er overkvalifisert til, og vi sitter med gjeld og unger i skolealder. Men det er ikke bare å dra uten å ha noe sikkert å dra til, sier hun. - Et problem Stasjonsmester Ove Sem ved sentrum politistasjon i Trondheim har sjekket de aktuelle sakene Momodou Sanneh har fortalt Klassekampen om, men ønsker ikke å kommentere dem, siden de er underlagt taushetsplikten. Men han innrømmer overfor Klassekampen at hyppig identitetssjekk og bilsjekk av mennesker med mørk hudfarge er et problem.

- Det har kommet fram i dialogen vi har hatt med innvandrermiljøer etter Obiora-saken at dette er et problem. Vi trenger mer kunnskap og en refleksjon rundt hvorfor mange reagerer som de gjør i møte med politiet når de kommer hit som flyktninger. Mange har ryggsekken full av negative opplevelser, som gjør at man føler utrygghet overfor politiet i Norge.

- Men vår case her - Momodouu Sanneh - kom ikke hit som flyktning. Han er vokst opp i Gambia og England og oppgir at han reagerer slik han gjør blant annet fordi han har studert juss og kjenner sine rettigheter.

- Det må jeg ta til etterretning. De tilfellene hvor han ikke har fått lov til å anmelde en politimann, synes jeg høres veldig rart ut. Der har vi en ganske klar instruks på at slike anmeldelser skal tas imot, og min opplevelse er at det er nøyaktighet på det området. Men jeg kan ikke garantere for at det har oppstått en kommunikasjon som har endt på en måte som er uheldig, sier Sem.

- Har politiet i Trondheim et voldsproblem?

- Nei. Det som er i fokus i Obiora-saken, er jo spørsmål knyttet til rasisme. For meg blir det vanskelig å si at det er en god sak for å illustrere forholdet til andre minoriteter. Til det er den for spesiell. Men jeg skal ikke underkjenne at vi har utfordringer i forhold til minoriteter. Jeg tror politiblikket søker annerledeshet. Det er vi opplært til, sier Sem og legger til:

- Vi opplever at det er en underrapportering av lovovertredelser fra innvandrermiljøer fordi man er redd for overgrep fra politiet. Derfor gjennomfører vi nå en mangfoldsundersøkelse sammen med NTNU, som skal gi oss bedre kunnskap for hvordan vi kan løse den utfordringen på bedre måter.Flere liknende saker Klassekampen har fått tilgang til flere saker som er klaget inn for Spesialetterforskningsenheten av mennesker med minoritetsbakgrunn. Alle er henlagt.

Et vanlig trekk ved disse sakene er at personen med minoritetsbakgrunn havner i en situasjon, enten som vitne eller som fornærmet. Når politiet ankommer stedet snur situasjonen seg: De velger å ikke tro personen med minoritetsbakgrunn, vedkommende blir sint og nekter å adlyde politiets orde. Dermed tar politiet i bruk fysisk makt.

Et eksempel er fra et ungdomsdiskotek hvor politiet blir tilkalt fordi flere har blitt frastjålet veskene sine. En av de fornærmede, en norsk-afrikaner, går bort til politiet og ber om hjelp til å finne veska si. Politiet viser ingen tegn til å ville hjelpe. Vedkommende får øye på en person som holder veska, og tar hånd om saken selv. Norsk-afrikaneren får veska tilbake, men ikke mobilen, og roper til vesketyven: «Jeg vil ha mobilen min!» De begynner å fike til hverandre. Da kommer politiet og skiller de to. Det ender med at norsk-afrikaneren blir slept inn i politibilen på et brutalt vis. Legevakta anmelder saken til politiet, og den blir etterforsket av Spesialenheten. Der blir den henlagt, uten at noen av vitnene til opptrinnet er avhørt.

I en mindre by på Østlandet har det vært en beslektet sak. En norsk-afrikaner blir slått ned ute på byen, og blir tildelt slag og spark mens han ligger nede. Når politiet ankommer åstedet, skylder begge parter på hverandre. Politiet velger å ikke tro norsk-afrikaneren, og han blir påsatt håndjern. Politiet tar personalia av alle som har vært involvert og lar norsk-afrikaneren slippe løs fra håndjernet. Senere på kvelden følger fornærmede etter politiet for å få en forklaring på hvorfor han ble satt i håndjern. Kona hans er med ham. Politiet henvender seg til henne og ber dem fjerne seg. Det gjør de, men mannen roper og gestikulerer og sparker hardt i veggen til baren. Da reagerer politiet med å pågripe ham.

På politistasjonen blir han ransaket, avkledd og inspisert i kroppens hulrom. Deretter blir han tiltalt for å ha hensatt seg i beruset tilstand og for å ha forstyrret den alminnelige fred og orden. Norsk-afrikaneren klager hendelsen inn for Spesialenheten, som henlegger saken uten etterforskning. Men i retten blir han frikjent. Retten legger tiltaltes forklaring, om at han uten noen som helst foranledning ble slått ned, til grunn. Hans forstyrrelse av ro og orden kom fordi han følte det urettferdig å bli påsatt håndjern, ikke fordi han var beruset.

Klassekampen har gått igjennom to lignende saker som har endt med frifinnelse. En av dem er meldt til Spesialenheten og blitt henlagt. Fornærmedes forklaring er blitt lagt til grunn av retten, men ikke av Spesialenheten.Ikke Kardemomme by - Myndighetene må slutte å tro at de er politimester Bastian som jobber i Kardemomme by, for det står ikke bra til med Ali.

Akhenaton Oddvar de Leon, leder i Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD), mener Spesialenheten ikke tar hensyn til etikk og moral, men etter beste evne beskytter politifolk ut i fra paragrafer som kan tolkes vidt.

- Hvis det går an å tolke den i politimannens favør, så gjøres det og han går fri.

OMOD ble startet som en reaksjon på politiets kontrollvirksomhet i 1992. Det overfylte arkivskapet tyder på at problemet ikke har blitt mindre med årene. Klassekampen får servert pulverkaffe og rapporten «Ung, svart og norsk». Den ble laget med finansiering fra stiftelsen Helse og rehabilitering for å undersøke minoritetsungdoms psykiske helse, men den kunne like gjerne vært en rapport om minoritetsungdoms forhold til politiet. Da ungdommene fikk spørsmål om de noen gang har følt seg forskjellsbehandlet, svarte en stor andel med å vise til episoder med politiet.

- Det minner om apartheid. Er du svart, skal du være underdanig overfor politiet. Hvis du står opp og snakker om rettighetene dine, får du svi, sier de Leon.

Han mener problemene minoritetsbefolkningen opplever i møte med politiet, truer den allmenne rettsfølelse.

- Både opptøyene i Los Angeles i 1992 og i forstedene i Paris i 2005 hadde sitt utspring i en konfrontasjon hvor politiet var involvert.

- Politiet må være bevisst sin egen samfunnsoppgave. Det er et problem at minoritetsungdom vegrer seg for å kontakte politiet, fordi man frykter å ende opp som mistenkt.

©Klassekampen

---